Hastesak : Kampen mot terror
Javel, da leste jeg nettopp på Dagbladet sine nettsider, at en viss Anjem Choudary (en britisk jihadist), oppfordrer muslimer til å kidnappe nordmenn i utlandet. Dette for å kunne presse Norge til å frigi vår kjære kjæledegge Mullah Krekar. PST er kjent med saken, men akter ikke å foreta seg noe i denne omgang. Ærlig talt så har vi tidenes mulighet her, noen må vel kunne la seg bli kidnappet for felleskapet, gjerne mot et reisegavekort. 1 stk Charter Svein hjem, 1 stk Mulle Krek ut. Det smarteste da for Mulla Krekar sin trygghet, er å sende han til et land hvor muslimene føler Sharia-lovene fungerer fint, som i Somalia, Irak eller Afghanistan.
Dette er en liten pris å betale ifht hva den norske stat må punge ut med for å ha Mini-Osama traskende her i 5 år til. Alternativ 1 ; 5 år med kost og losji, utdanning, TV & Internett, samt det rettsaken koster. Mot alternativ 2 ; èn-veis flybillett til Somalia, reisegavekort til Charter Svein, en fallskjerm og ei Ola pakke fra Statoil. En trenger ikke noen Mastergrad fra BI for kunne ta den mest lønnsomme beslutningen her. Disse kronene kunne en heller ha investert i medisiner for folk som ønsker å leve, enn å kaste de bort på en skapning som tror han havner i paradis ved å blåse seg selv i lufta.
Her er det ikke annet å si, enn at her må Stoltenberg og co ta ansvar og gripe muligheten. En gavepakke på nasjonaldagen :-)
Vår
Våren er her, og det er mildt sagt like jævlig som hvert år den kommer snikende. Du kjenner duften komme nå i mars, duften av nyspredd møkk fra frittgående bønder. Når bonden bærer en parfyme med et touch av «møkk, nyslått gress og gammel tobakk», da er det fare på ferde. For det er disse sadistene som er med på å starte denne prosessen, vår.
Duften er ikke det verste, det er alt maset som følger med disse vårmånedene, da tenker jeg spesielt på lyder som forstyrrer både nattesøvn og kaffepauser. En av disse er den uforståelig elskede fuglesangen. «Åååh, det er så fint å høre fuglene kvitre», sier de. Jeg blir kvalm. Denne noe så inni granskauen positive holdningen til fuglesang, vil jeg gjerne ha meg frabedt! Jeg kjenner ingen som fyrer opp ei skive med fuglesang på vinterfesten, eller hyler som ei måke for å få opp humør og arbeidslyst. Når jeg hører fuglesang, som regel i en situasjon hvor søvn er ønsket, blir jeg forstyrret, sint og får ikke sove. Fuglesang er kun akseptabelt i duett med hagleskudd, disse duettene er vanligvis korte, men oppmuntrende.
Jeg vet ikke hvordan det er i utlandet, men vi nordmenn har en usedevanlig stor trang til å grave i hagen når sola titter frem om våren. Greit nok, om det er for å plante et tre eller flytte en stein, det driter jeg forsåvidt i. Problemet er når jeg går tur med bikkja og jeg blir blendet av bleke rumpesprekker som titter opp på hvert et hushjørne. Til og med bikkja sliter med å holde brekningene tilbake av denne åpenbaringen av svett hårete rumpe, foldet over buksekanten. Grøss.
Mange synes det er herlig med vår, fordi da vil barna være ute å leke. De voksne kan da kose seg inne og se Glamour, eller sitte på terassen og drikke kaffe, mens de synser og mener. Barna klarer seg jo fint på egenhånd når det er vår og fint vær. Hadde en kunne låst disse krapylene inne på en lydisolert lekeplass, ville det vært en OK idè. Utfordringen ligger i at disse trollene har en egenskap for faenskap. Barn i frihet er for meg ; riper i lakken, oppgravde bed, usedvanlig mange «hvorfor det ?», spørsmål som de kunne spurt sine egne foreldre om, grining og hyling med frekvenser som gjør det umulig å nyte en kaffekopp uten å søle det utover avisen, samt pinlige øyeblikk og samtaler da naboungen har sneket seg inn uten lov. Enkelt og greit, så er ideen om at barn skal leke fritt, noe dritt. Slutt med det.
I Mai, er den store finalen før sommeren, mange tog skal vandres og helter skal minnes. Jeg synes det er fint med slike markeringer, 1.Mai, 8.mai, 17.mai er viktige dager for oss nordmenn. Da synes jeg det er for jævlig at vi skal håne de vi minnes, med noen av verdens virkelige kataskrofale foreninger, skolekorpsene. Valsen av sure toner fullstendig ute av takt, får en rotfyllingsoperasjon til å bli musikk. 17.mai er for meg Ragnarok, og alle de verste sidene med våren smeltes sammen til et inferno.
Nå kjenner jeg virkelig at jeg fikk vår-følelsen, ja, angsten, depresjonen. Jeg vet jeg ikke er alene om å ønske at jeg kunne gå i dvale om våren. Flere må faktisk ha medisinsk hjelp, da de fysiske plagene med vår kunne tatt livet av dem. Du ser dem rundt omkring med stikkende øyne og pusteproblemer, nemlig, pollenallergikerne. Som global oppvarming, tror jeg våren er menneskeskapt, og med en stadig økende andel pollenallergikere, er det på høy tid at vi setter fokus på våren og dens skadelige virkninger. La oss gå sammen mot våren.
«Skamma»
Jeg har etter litt inspirasjon fra studenter på Facebook, ordnet meg et poetisk hjørne i bloggen. I kategorien «Poeten», vil jeg publisere vakre dikt, skrevet av meg selv. Mitt første dikt er «Skamma». Grunnen til jeg skriver diktet på (forhåpentligvis) nynorsk, er at det høres mer poetisk ut. Jeg advarer mot sterke og rørende ord.
Skamma
Eg sit på ramma
kjensla er skamma
vindane som kjem
gjer meg ikkje ven
ingen vil tru
at eg er naturleg brun.
mr.h
Godtfred Andre –
“Jakten på den hellige frosk”
Kapittel 4 – Pianisten
Morgenen etter,på Flesland (Bergen), landet et KLM fly fra Amsterdam. En av passasjerene hadde reist lengre enn de andre ombord, helt fra Kenya. Chitundu ble han kalt i hjemlandet. “Fuglereiret”, som navnet hans betydde, hadde han fått på grunn av håret. Et hår enhver “Afro-helt” fra 70-tallet bare kunne drømme om. Det var blanksvart, kruset, og det hadde et misunnelsesverdig volum. Denne cheerleader dusken var montert til hodeskallen med noen gromme kinnskjegg, hvis ikke hadde det nok blitt tatt av vinden. Håret hadde alltid vært slik, helt siden Chitundu så dagens lys for omtrent 30 år siden. Jordmoren hadde spøkt med at fødselen var enklere enn å dra en gulrot opp fra jorda, da hun grep tak i manken hans og røsket han ut i friheten. Kroppen hans var atletisk, etter utallige timer med jakt for stammen sin, men nå var han sendt på et oppdrag hvor kløkt kom foran fysikk. Det hadde dessverre ikke startet så bra, da han måtte punge ut en god slump av reisepengene til den Norske Stat. Å velge 6 flasker Vodka i stedet for 6 øl, er ikke noe som blir flirt bort av seriøse norske tollere. Heldigvis hadde han hatt seg med en pung lykkegress som han fikk bestukket tollerne med. Dette fikk han sendt til et høysikkerhetshotell i 7 netter, med full pensjon, TV og internett.
I løpet av de dagene han satt på “hotellet”, fikk Chitundu tid til å planlegge den videre reisen. Han skulle til en vakker, naturrik fjord. 6 timer skulle det ta, med buss, båt og taxi. Reisekassen var tom etter 5 timer, så det ble en overnatting på rasteplass, og en 8 timer lang spasertur før han var fremme ved gården. Han kjente igjen huset fra programmet han hadde sett på TV, hjemme hos høvdingen i landsbyen sin. “Jakten på Kjærligheten” het programmet, Chitundu forsto ikke et kløyva ord norsk, men med hjelp fra høvdingen hadde han forstått innholdet.
Det gikk ut på at bønder på kjærestejakt, viste frem hvor stor traktor og hvor mange kyr de hadde. Deretter kunne kvinner og menn fra hele landet sende inn frierbrev, og de som mottok flest fikk være med i TV-showet. Denne bonden fikk ingen brev, sikkert fordi han ikke hadde kyr, tenkte Chitundu. Bonden, var en viktig brikke for landsbyens videre eksistens, og Chitundu var mannen som skulle bringe han til Kenya..
Tidligere kapittel ;
Kapittel 1 – Kapittel 2 – Kapittel 3
Godtfred Andre –
“Jakten på den hellige frosk”
Kapittel 3 – Fire Fiskepinner og En Gravferd..
Dagen var kommet, da Godtfreds mor skulle begraves. Godtfred hadde knapt sovet hele natta, men var likevel trygg på at det hele skulle gå bra. Planleggingen var det heller ikke noe å si på; Stå opp, gå ned til kirken, invitere folk hjem på varmrett, kjøre hjem, varme opp mat, servere. Han visste det ville bli travelt, så han hadde stekt opp fiskepinnene dagen i forveien. Anne var en hyler på potetstappe, så den skulle hun ta seg av.
Det var rart for Godtfred å våkne opp helt alene i huset. Det var faktisk første gang i hans liv. Ingen mor som maste om at frokosten var ferdig, ingen mor som spredte anti-giftemålspropaganda ved frokostbordet, og heller ingen mor som tørket bort melkebarten. “Det er nå egentlig ganske fredelig også”, tenkte Godtfred, men tok seg fort inn igjen fra disse stygge tankene. “Du skal få den fineste begravelsen i verden, mor. Godtfred ordner dette!” Han sto i gangen, og i speilet så han et syn hans mor ville vært veldig stolt av. Skoene var nypusset, konfirmasjonsdressen passet enda, og han bar noe hans mor kalte et cowboyslips. Det hadde hans far sendt ham fra Amerika sa hun, men det lignet slett ikke et amerikansk cowboyslips. Det var ei tynn skinnreim med noen beinrester og små trestokker hektet på, og ei vissen fjær dinglende nederst. “Du e bærre lækker!” sa Godtfred til seg selv, hentet traktornøklene fra nøkkelskapet og bega seg ut på ferden til kirken.
Utenfor kirken sto Anne og Erling og ventet. De hadde hjulpet presten og kirketjeneren med å legge ut blomster og ordnet klart til begravelsen. Erling hadde også fått lov til å prøve orgelet, uten særlig hell. Dessverre hadde det seg slik at det gikk omgangssyke i bygda, så presten hadde blitt sittende på rammen under stort sett hele forberedelsen. De hadde heldigvis klart å få tak i en vikar, Kjell Lundekvam, han hadde studert teologi før medisinstudiene. Denne nydelige stavkirken, bygdas stolthet, hadde virkelig fortjent en bedre prest.
“Stakkar Godtfred, jeg har aldri sett ham så nedfor, håper virkelig at han finner seg ei dame når han har lagt dette bak seg. Han trenger noen å dele livet med.” Erling så traktoren komme mot kirkegården, 200-300 meter foran seg.
“Han burde kanskje få seg en jobb, slik at han kom seg ut blant folk?” svarte Anne litt kvast tilbake.
“Hva snakker du om? Godtfred er ofte sosial og med på puben, så har han jo jobbet som gårdsgutt i alle år”
“Gårdsgutt? De har jo solgt all jorda, og har ikke hatt dyr siden 70-tallet. Eneste gårdsarbeidet den mannen har gjort, er å klippe plenen og mate katta!”
Anne hadde en mening om det meste, og de fleste, hun var litt rappkjeftet og satte ofte ting på spissen. I dette tilfellet traff hun derimot spikeren på hodet. Hun hadde ikke noe imot Godtfred Andre, men var heller ikke kjempefornøyd med at han var oppimot hele Erlings vennekrets.
“Vi må nok ha skrevet feil klokkeslett i Bygdabladet”. Godtfred kikket forundret rundt seg. Utenom presten, organisten, og de 3 “søstrene Snuse”, som alltid var til stede, var det ikke kommet én person.
“Ja, det MÅ vi ha gjort”, samtykket Erling, og gløttet bort på Anne. De visste at moren hans var den mest forhatte kvinnen i bygda, “Pesten” ble hun kalt. Hun var ikke interessert i å bli kjent med noen, og ville helst ikke at Godtfred skulle ha noen andre enn henne heller. Hun kunne drepe stemningen i et rom med sitt nærvær, og spydde stadig ut sure oppstøt til store og små. Kallenavnet “Pesten”, hadde hun fått etter og ha visket “dødens ord” i Tannlege Olsen sitt øre. Tannlegen hadde nytt en kopp kaffe ved utgangen på Coop, da Pesten plutselig dukket opp. Hun visket ham noe i øret etter hun hadde betalt for helgehandelen, 4 dager etterpå fikk han hjerteinfarkt og døde.
Begravelsen gikk urovekkende greit for seg, men det hadde dukket opp en mystisk skikkelse under selve gravleggingen. En høy, mørk mann, med en lang svart frakk og en matchende hatt. Dette var Nils, han var blind og hadde gått seg vill. Heldigvis kom onkelen hans og hentet han ganske kjapt etterpå.
Vinden var stilnet og mørket hadde kledd hvert eneste hus i bygda. Oppe i bakken var det kun lys på kjøkkenet, og en kunne føle en preget stemning bare ved å stå utenfor og titte inn. Godtfred var et vrak etter begravelsen, og hadde aldri orket å lage mat til mange mennesker. Matlysten var ikke til stede, så han delte de eneste fire fiskepinnene han ikke hadde svidd dagen før, med sine beste venner, Erling og katten.
“Mor var den eneste familien jeg hadde, jeg orker ikke tanken på å være alene i dette huset”
“Du har alltid oss Godtfred”, Erling satte seg opp og la hånda rundt Anne.
“Ja, jeg vet, men det er nok på tide at jeg får meg en kone, jeg er lei av singellivet.”
“Kanskje du skulle invitere Karianne med på middag da?” Anne hadde reist seg opp og begynt å rydde bort det som skulle ha vært en 2 retters middag.
“Nei!
1. Hun er ikke akkurat min type, utseendemessig tenker jeg.
2. Jeg har ikke råd til å invitere noen med ut, begravelsen kostet en formue!”
“1. Ok, så hun er ikke nærmere 80 og full i rynker, men jeg tror ikke du bør være så utrolig kresen.
2. Så kan jeg og Erling…”. Anne la merke til en lapp som lå på kjøkkenbenken, så satte hun øynene i Godtfred.
“Godtfred, én middag har du nok råd til!”
Avskaff folkeskikken!
Jeg er en krabat som ofte har små samtaler og diskusjoner med meg selv. Her om dagen kom jeg til å tenke på ordet «folkeskikk». Hva er egentlig god folkeskikk ? Hvem bestemmer hva som er god og dårlig folkeskikk ? Hvem håndhever manglende bruk av folkeskikk ? Den Norske Stats Folkeskikkspoliti ? Nei, folkeskikk burde vært avskaffet.
Verden blir stadig mindre, og miksen av kulturer blir stadig kraftigere. Det er som en kruttønne som er klar til å eksplodere, og hvis alt går til himmels, er ordet folkeskikk en svært sannsynlig utløser.
Normal folkeskikk kan variere fra person til person, folk til folk, land til land, så det sier seg selv at det blir vanskelig å bedømme hvilken persons folkeskikk som er mest riktig. Her i Norge vil vi vise omtanke for en person som er blitt seksuelt misbrukt, i Somalia vil det mest fornuftige være å få personen drept. Hvis en da med en naiv Ola Nordmann holdning prøver å fyre med «folkeskikk og sunn fornuft», er ikke det dårlig folkeskikk, å ikke respektere andres folkeskikk ?
Likevel gjør vi det hver gang vi ser noe galt med andres folkeskikk, da går en minister ut på TV2 og sier ; «Norge, som USA, fordømmer disse handlingene». Dette driter selvfølgelig den andre parten i, da den ser på det som dårlig folkeskikk.
Det er ikke bare på internasjonalt nivå at folkeskikken byr på utfordringer, den er helt nede på familienivå. Det er i oppveksten at opplæring av folkeskikk starter, så det er her en må ta det første spadetaket. Vonde vaner er vonde å vende, og at det ikke er kommet noen reform for opplæring av folkeskikk i hjemmet, er for meg et stort, stort mysterium. Nesten all opplæring er jo allerede flyttet til hjemmet uansett, lærererne har mer enn nok med å klage på lønn og altfor mange ferieuker. Begge foreldrene i våre tusen hjem er i arbeid, så barna har mer enn nok å henge fingrene i. Stå opp før fuglene fiser, bli kastet av på skolen, etter skole er det SFO, gjerne en matbit, så er det trening, så er det heimkunnskapsoppgave å lage middag til familien, deretter litt lekser, oppdatere bloggen sin, så er det faktisk noen timer til søvn etter det.
Som sagt er ofte begge foreldrene, ste-foreldre, fosterforeldre i arbeid, og håndheving av dårlig folkeskikk blir en særdeles vanskelig oppgave. Det er ikke rart vi ofte hører uttrykket «Nei, ungdommen nå tildags, de eier ikke folkeskikk». Den kommentaren sier mer om den som sier det enn ungdommen. Hvordan i huleste helvete vet ungdommen hva som er god og dårlig folkeskikk ? Ingen opplæringsreformer og ingen håndhevere av reformen, politikerne har enda til gode å legge seg flate for dette. Ola Ungmann vet kanskje at han ikke burde bruke lue inne, men blir fort usikker da ingen av fedrene hans kan gi beskjed om dette fordi de er på jobb. Ingen er der heller når Ola Ungmann har lest på en blogg at det å gå med lue inne, er både ut og dårlig folkeskikk. Ingen er der når Ola Ungmann gråter sine tapre tårer i dusjen, han burde ha visst det, men var bare usikker.
Noe av det verste med folkeskikk er at den til tider er særdeles ulogisk. Du vet sikkert hva jeg tenker på ? Ja, det å reise seg og tilby sitteplassen din på bussen til de eldre, ja, de gamle skrukketrollene med stav. Disse eldre svømmer allerede i luksustilbud, blant annet på egne sentre hvor de kan leve på statens regning. Der får de mat servert, egen sengeplass i gangen eller på et kott, er de skikkelig utstødige får de også tørkehjelp, i tillegg får de massevis av medisiner de ikke har behov for – de er jo høye hele tida. Det må vel tross alt være viktigere at ungdommen får den hvilen de trenger, enn de eldre som tross alt ikke gjør annet enn å sitte, knasker piller og ser hver eneste nyhetssending mellom 6-18. En tar ikke vare på et bilbatteri som ikke leverer nok strøm!
Nei, hele denne folkeskikken lager ikke annet enn bråk og sure miner. Vi er alle forskjellige, både med tanke på kultur og oppvekstvilkår. Inntil våre politikere har ordnet et EU-direktiv, som de som vanlig forventer at resten av verden skal følge, og at vi får en strukturert ordning på hvordan en skal håndheve dårlig folkeskikk, slik at folk faktisk får vite hvordan de skal oppføre seg OVERALT, så legger jeg inn en protest mot bruk av ordet folkeskikk!
Mr.Hetland er en krabat i sine beste år. Han er en glad i å skrive, og formidle det med en humoristisk undertone.
Bloggen handler om en manns utfordringer og gleder i hverdagen. MrHetland.com er rett og slett en litt useriøs blogg om seriøse ting :)
Siste kommentarer